Seksten og et halvt år senere er det ikke mye som har forandret seg. Greit nok, babyen har blitt til en jente, hår på hodet er det nok av og tenner i munnen skal det heller ikke klages på. Babyen har sagt både sitt første ord, og deretter VELDIG mange fler av samme sorten, og babyen har visstnok også opplevd både afrika, østerrike, paris og rundt tretti steder til. Men hva skjer med bollekinnene, sutreleppa og skrikinga? Nei, det blir visst aldri borte.
